Billig, billig, billig!
LEDER: Lite gir så vond smak i munnen som hovedstadsavisenes årlige jakt på den billigste julematen.
Denne ene dagen i året da festmaten, norsk tradisjonsmat, virkelig står i høysete, skal vi altså ikke unne oss å betale for kvalitet. Det er noe som er riv ruskende galt når folk fôrer bikkja si med julepølser og norsk svineribbe fordi det er billigere enn hundemat.
Når butikkene bruker norsk kvalitetsmat som lokketilbud, sender det et signal om at mat egentlig ikke er verdt noe. Det har forbrukerne tatt til seg. Nylig kom nyheten om reduksjonen i matsvinnet i Norge. I fjor endte 453 650 tonn med spiselig mat i søpla. Dette er altså etter vi har klart å redusere matsvinnet med knappe ti prosent. Men hvem er det som har redusert minst? Jo, det er husholdningene. Over halvparten av svinnet, 261 000 tonn, skjer i hjemmene. Da snakker vi kjøp og kast.
Det er noe som er riv ruskende galt når folk fôrer bikkja si med julepølser fordi det er billigere enn hundemat.
I skrivende stund er også skattelistene for 2020 ferske nyheter. Ironisk nok finner vi både folk med etternavn som Reitan og Hagen høyt oppe på lista, folk som har tjent sine formuer i dagligvarehandelen. Inntektene som to av dem står oppført med, tilsvarer hele medlemsutbyttet som ble fordelt på absolutt alle Nortura-eiere.
Du har sikkert hørt det før: "Det er ikke mulig å ta ut mer i markedet."
Det kan rett og slett ikke være sant. Når maten er så billig at den gjengse nordmann har råd til å kaste 85 kilo med mat hver i året, og Reitan-klanen likevel klarer å plassere tre av sine på lista over de 20 rikeste i landet, sier det seg selv at det må være rom for å betale gardbrukeren bedre.
Kvalitet skal faktisk koste mer.
Landbruket må rett og slett kreve bedre betalt for varene. Vi har verdens beste mat innenfor landegrensene. Norsk ost vinner stadig internasjonale priser, tomat fra Rogaland har danket ut spanske tomater i smakstest, og bruken av antibiotika i kjøttproduksjonen er en brøkdel av hva den er på kontinentet.
Det skal så lite til for å utrette mye.
Det tristeste er at det egentlig skal så lite til for å utrette mye. Ei krone ekstra på kiloet ville gjort mye for kornbonden. Vi mener faglaga kastet bort en gyllen mulighet da de våren 2020 mante til moderasjon i landbruksoppgjøret midt i en tid hvor den norske forbrukeren virkelig kjente på kroppen verdien av norsk matproduksjon. Ola og Kari Nordmann holdt seg hjemme, handlet mer på nærbutikken og grensehandelen var redusert til et minimum. Det var det ikke den norske gardbruker som tjente på, men i stedet dagligvaregiganten Orkla, som økte driftsresultatet med åtte prosent og etter 2020 kunne betale ut 2,75 milliarder i utbytte til aksjonærene.
Det må være slutt på å stå med lua i hånda og se kaksene stikke av med hele potten. Pengene er der. Landbruket må bare sørge for å få tak i dem.
