Hvor mange skal bonden brødfø?
LEDER: Og da tenker vi ikke på maten. Men hvor mange skal lønnes ut av bondens lommebok før vi når et metningspunkt?
Vi har alltid vært stolte over å kunne snakke om hvor mange som har en jobb å gå til, helt eller delvis, takket være bonden. Selgeren i butikken på det lokale innkjøpslaget. Snekkeren som setter opp reisverket i det nye fjøset. Servicepersonalet som sørger for at melkeroboten går som den skal.
Konsulentene har inntatt landbruket
Men noen ganger tar vi oss å lure på om det ikke har gått inflasjon i antall rådgivere i landbruket. Eller konsulenter som de kalles i andre deler av arbeidslivet.
De som selger deg kraftfôr har egne fôringsrådgivere. Det har også de som selger deg mineraler. Og Tine. Og NLR. Og meieriene. Og slakteriene. Og helt sikkert andre vi har glemt. Landbruket er blitt gjennomsyret av dobbeltkostnader av uten at ting blir noe mer effektivt av den grunn.
Kan rådgiveren mer om produktet enn selgeren?
Og det er dessverre ikke så enkelt at du bare kan velge vekk kostnader til rådgivere du ikke ønsker. Når maskinbransjen f.eks. velger å sette bort opplæring på eget utstyr til eksterne rådgivere, er det du som betaler for det enten du vil eller ei.
Takker du nei til presisjonsrådgiveren som følger med når
du kjøper traktor fra noen av forhandlerne som har tegnet avtale med NLR, ja,
da koster traktoren deg likevel det sammen, for kostnaden for å hyre inn NLR er
allerede bakt inn i prisen du må ut med. Så først betaler du for NLR gjennom
medlemskontingenten. Deretter betaler du indirekte for dem gjennom traktoren du
kjøper. Da får det bare være at vi kanskje hadde forventet at den som har
kunnskap nok til å selge varen også burde kunne gi opplæring i bruken av den.
Vokser seg topptungt, treigt og dyrt
Bloatware kalles det i dataverdenen, når du får prakket på deg programvarer du ikke trenger eller programvaren har vokst seg stor gjennom oppdateringer med unødvendige funksjoner. Det fører til at hele systemet blir treigt og alt går saktere.
Jo flere rådgivere som skal lønnes, desto større må administrasjonen rundt være, og dermed blir organisasjonene topptunge. Og jo mer topptunge organisasjonene blir, desto mer topptunge blir lederlønningene. Kontingentene blir høyere, og produktene blir dyrere.
Se på bondens egeneide organisasjoner. Tine med 8000 produsenter har 5300 ansatte, seks konserndirektører i tillegg til konsernsjefen og en visekonsernsjef. Nortura har om lag 4500 ansatte, sju konserndirektører i tillegg til konsernsjefen og en visekonsernsjef. Felleskjøpet har rundt 4300 ansatte og intet mindre enn 10 konserndirektører i tillegg til konsernsjefen.
Det er 14 000 ansatte og 28 konserndirektører / konsernsjefer fordelt på 37 000 bønder.
Bonden betaler – igjen
Hvem betaler for gildet? Jo, det er bonden. Hvordan har vi havnet her?
Landbruket før på rådgivere og ledere som har lønninger som en vanlig bonde bare kan drømme om. Bondens egne selskaper er blant de rausere, med lederlønninger på flere millioner kroner i tillegg til bonuser så store at de er blitt forsøkt holdt skjult i ren skjensel. Og med stadig færre bønder der ute, blir det desto færre å dele kostnadene på.
Ukulturen vil fortsette om ikke bonden begynner å protestere mot praksisen. Vi må snart begynne å innse at landbruket ikke har økonomi til å betale for alt dette.
--
Vi gjør oppmerksom på at Norsk Landbruksrådigiving i etterkant av publisering har kommet med et tilsvar til det de mener er uriktig framstilling i denne lederen:
