Hvem skal dyrke maten neste år?
LEDER: Det går ikke an å betale regninger og avdrag med lovord fra politikere. Klingende mynt på bordet er det som må til.
Det er stor økonomisk usikkerhet i landbruket. Alle innsatsfaktorer øker i pris. Krigen i Ukraina gjør også at usikkerheten er stor når det gjelder matsikkerhet.
"Nå må norske bonden produsere, spesielt matkorn", får vi høre, men ingen vil stille økonomisk garanti, ingen vil ta risikoen, men velter den over på bonden. Da er det ikke rart om gardbrukeren heller sikter seg inn på ei trygg avling med fôrkorn enn å sjanse på mathvete.
Bonden trenger klingende mynt, ikke lovord
Det holder ikke lenger å servere fraser om at «vi skal vurdere om vi kan begynne å tenke på å se på mulighetene for å kanskje eventuelt gi noen ekstra kroner en gang i framtiden». Det går ikke an å betale regninger og avdrag med lovord fra politikere. Klingende mynt på bordet er det som må til. Først da har gardbrukeren den nødvendige garantien til å kjøpe inn gjødsel til matkornet som folket trenger. At en slik avklaring ikke er kommet i god tid før våronna er en skandale.
Det handler ikke lenger bare om selvforsyning det neste året. Vi vil gå så langt som å si at nå handler det like mye om åra som kommer etter. Skal vi ha mat framover, må vi også ha bønder som produserer den. Antallet gardbrukere går jevnt og trutt nedover, men nå frykter vi at vi får en avskalling langt utover normalen.
For noen vil lovnader om bedre kår neste år komme for sent. De har ikke mer å gå på.
Vi har sett gardbrukere gå gjennom mange slags krevende sesonger, men den motløsheten som råder blant mange nå, kan vi ikke huske å ha sett før. Vi frykter for de menneskelige konsekvensene og for landbruket i Norge. Det sitter bønder der ute som ikke ser seg råd til å kjøpe gjødsel, mens de som har handlet, sitter igjen med ei regning som kan få en voksen mann ned i knestående.
Bonden mangler motivasjon
Mye hviler på årets jordbruksforhandlinger. Forventningene er store, men selv om det skulle bli tidenes oppgjør, vil det for mange ikke være nok. For noen vil lovnader om bedre kår neste år uansett komme for sent. De har ikke mer å gå på, hverken økonomisk eller mentalt. Vi ser at flere har mistet motivasjonen, og vi frykter for signaleffekten for neste generasjon.
Som en bonde sa: «Jeg har jord, så jeg skal alltids kunne dyrke mat til min egen familie, men får jeg ikke betalt, blir det slutt på å dyrke for andre.»
Politikerne må delta i dugnaden
Den økonomiske forpliktelsen for Norges matberedskap kan ikke hvile på gardbrukerne alene.
Norsk matproduksjon har lenge vært basert på dugnad, på gardbrukere som har en jobb nummer to så de skal ha råd til å være bonde. Det sier seg selv at går ikke i lengden når prisen på alle innsatsfaktorer går i været.
Den økonomiske forpliktelsen for Norges matberedskap kan ikke hvile på gardbrukerne alene. Det ansvaret ligger først og fremst hos politikerne. Det er på høy tid de tar det ansvaret.
