KSL trenger en egen revisjon
LEDER: Landbruket sitter med et kraftfullt, men uutnyttet, verktøy i hånda.
KSL og Stiftelsen Norsk mat har gått høyt ut i det siste, både med pressemelding om at ordninga har oppnådd sølvnivå i et globalt sertifiseringssystem og helsides annonse om at de gjør så godt de kan og egentlig er det ikke deres feil at ting er så kompliserte. Det spørs om det er nok til å overbevise frustrerte bønder.
KSL har eksistert i rundt 25 år, en hel generasjon. Da skulle vi tro at ordninga både hadde rukket å kvitte seg med plagsomme irritasjonsmoment og bli kjent både hos tilstøtende næringer og hos forbrukere. Slik er det ikke.
Mange gardbrukere ser på dagens ordning som en pest og en plage.
Mange gardbrukere ser på dagens ordning som en pest og en plage. Det er ikke så rart. Flere opplever spørsmålene i egenrevisjon som innfløkte, og det er lite hjelp å få fra veilederknappen. Det verste er kanskje at det å tråle gjennom mer enn 100 spørsmål i egenrevisjon ikke gir full garanti for at drifta er i tråd med de lover og regler som gjelder. KSL er ikke den bransjestandarden den er ment å være.
Systemet kommer f.eks. til kort når det gjelder regler for avfallshåndtering. Her er ikke KSL samkjørt med lovverket for andre næringsdrivende, og flere gjenvinningsstasjoner har aldri hørt om KSL. Når selv ikke fagpersoner i Miljødirektoratet er kjent med KSL og avfallshåndtering i landbruket, må vi trygt kunne si at vi ikke har lykkes med å nå ut med hva KSL er. Og får du revisjon av internkontrollen innen elsikkerhet, er det slett ikke sikkert at vedkommende som skal utføre den er gjort kjent med KSL-skjemaene som er vanlige å bruke under egenkontroll av elanlegg. Selv inn mot vår egen bransje er det ikke gjort nok. Ser vi på husdyr, er det opplagt at det burde vært en tydeligere kobling mellom KSL og husdyrregisteret, dyrehelseportalen og andre registre for å unngå intetsigende dobbeldokumentering.
Det gagner ingen at vi har et kvalitetssystem som er så hemmelig at bare vi bønder vet at det finnes.
Eksemplene er mange. Å få på plass ei mer relevant KSL-ordning bør være et av hovedarbeidsområdene for faglaga framover. Skal vi få full lojalitet rundt ordninga, må den være hensiktsmessig og lettfattelig.
Deretter er det på tide å ta i bruk dette verktøyet når norske landbruksvarer havner i butikkhyllene. Nyt Norge-merket er ikke nok i seg selv. Folk flest kjenner det kun som et opprinnelsesmerke. Få vet hva som ligger bak av kvalitetskontroll. Det er dette vi må få fram.
Landbruket sitter med et kraftfullt, men uutnyttet, verktøy i hånda. Det gagner ingen at vi har et kvalitetssystem som er så hemmelig at bare vi bønder vet at det finnes.
