Usikker leiejord skaper usikker framtid i nord
Jan Inge Henriksen fra Lyngseidet i Troms driver 200 dekar, hvorav 125 dekar er leid. Det er vanskelig å få langsiktige kontrakter, noe som skaper problemer for drifta.
Fra Bedre Gardsdrift nr. 7/2000.
Henriksen har flere ganger lettere oppgitt måtte konstatere at eierne vil ha jorda sjøl, uten særlig forvarsel. 60 dekar av den leide jorda har han fra år til år, uten kontrakt. Forsøk på å få en avtale har vært til ingen nytte.
- Den ene eiendommen har jeg grøftet og fått i bedre hevd. Jeg har lagt igjen gamle grøfter og fått til en god teig. Så døde den gamle eieren, og enka vil ikke ha noen ny skriftlig avtale fordi dattera, som bor utenbygds, ikke ville at hun skal binde seg. Slikt gjør vondt i magen, sier han.
Mye bortleid jord i Troms
Jan Inges problem er slettes ikke enestående. Statistikk fra Troms viser at over 40 prosent av jorda som er i drift, er leiejord. Tallet øker med en prosent årlig. Agder-fylkene, Nordland og Finnmark er i en liknende situasjon. Et annet fellestrekk er mangelen på kontrakter, og da særlig langsiktige kontrakter.
I snart ett år har Odd Arild Finnes arbeidet med prosjektet Jordveien i Troms, hvor problemer knyttet til jord- og eiendomsforvaltning forsøkes løst.
- Vi har mange små eiendommer og mange utleiere. I fylket er det rundt 10 000 landbrukseiendommer og 2000 bønder. Vi har tall som viser at over 5300 bruk er utleid, og 2500 ligger brakk. Mangelen på langsiktighet og trygghet for jorda de driver, er et problem for bøndene som blir igjen, mener Odd Arild Finnes.
Dødsbo skaper problemer
Jan Inge Henriksen er enig. Han henter fôret på åtte eiendommer utenom sin egen. Helst vil han ha kontrakt med alle, men opplever det samme problemet som mange andre: Når de gamle eierne dør, er det så godt som umulig å spore opp de nye.
De nye eierne mangler et forhold til bygda og landbruket, og kjenner ikke de uskrevne reglene som tidligere regulerte forholdet mellom naboer. De kjenner heller ikke regelverket, og vegrer seg for langsiktige avtaler.
Passive eiere er et problem. Mye jord eies av dødsbo eller som sameie mellom arvinger. Det medfører håpløs forvaltning. Jan Inge Henriksen mener en innskjerping av bo- og driveplikt er på sin plass.
Mørk framtid
Jan Inge har opplevd å få melding like før han skulle slå om at eierne heller ville bruke graset sjøl. En annen eier ville plutselig ha en hest gående der Jan Inge hadde tenkt å slippe kyrne på beite.
- Den evige usikkerheten fører til at jord uten lange kontrakter ikke blir drevet optimalt. Jeg gjør vel altfor mye likevel, men både gjødsling, grøfting og fornying må nedprioriteres. At så mye av garden drives på leiejord, medfører nok at jeg er den siste bonden her. Jeg kan ikke satse 100 prosent. Usikkerhet gjør garden lite attraktiv for neste generasjon, og vanskelig å selge, sier Jan Inge Henriksen.
Vanskelig å finne en løsning
Odd Arild Finnes bekrefter at dette gjelder for mange bønder i nord. Noen selger kvoten på grunn av usikkerhet med leiejorda. Et annet problem med mye leiejord, er at det gamle mønsteret med teigblanding kommer til syne igjen. Finnes ser ingen enkel løsning på dette.
Gjennom prosjektet vil løsninger som jordbank og jordbytte bli prøvd, men dette ser ut til å være vanskelig i praksis. Det største problemet er å få grunneieren med på en slik løsning, for denne vil gjerne ha et personlig forhold til den som driver jorda og vil derfor sjøl være med på å bestemme hvem som skal ha jorda. Dernest kommer vansker med å få en rettferdig fordeling med tanke på avstand, kvalitet og kontraktstid.
Diskuter det i lokalsamfunnet
Underskudd på leiejord i ei bygd skaper spenning. Det blir konkurranse om den beste jorda, og det finnes nok av eksempler på uvennskap som følge av dette.
- Få problemet opp på bordet, anbefaler Odd Arild Finnes. - Ta det opp i bygda, få ei felles holdning, rydd opp og lag noen spilleregler. Ingen vinner på en alles kamp mot alle.
