Amerikanske tilstander
LEDER: «Blå blå vind over landet no. Kremmeran har fått tak,» sang Hans Rotmo for en del år siden.
Dette er lederartikkelen fra Bedre Gardsdrift nr. 1/2022
Landbruksbransjen og de tilhørende næringene har tradisjonelt vært en jordnær gjeng, litt røff i kantene til tider, men stort sett ganske grepa.
Noen liker riktignok å bruse litt ekstra med fjærene. Vi opplever iblant at noen ikke liker at vi til tider skriver kritisk og truer med å trekke annonsekroner. Det står vi støtt i. Det er pressens rolle å se kritisk på de som befinner seg i maktposisjoner. Verre er det når det rammer de som ikke har det vernet vi i pressen har.
Vi ser et mønster vi ikke ønsker skal bre om seg. Kritikk tåles ikke. Å tale imot blir sett på som en trussel.
Pengekreftene har gjort et inntog, og begynner å vise sitt sanne ansikt. Ironisk nok kommer mye av kapitalen fra de som sitter nederst på rangstigen, i dette tilfellet norske gardbrukere. Og med inntog av blåruss både her og der begynner det å bli nye, sartere tider. Vi ser et mønster vi ikke ønsker skal bre om seg. Kritikk tåles ikke. Å tale imot blir sett på som en trussel. Nåde den som våger å sette søkelyset på problematiske forhold. Stemningen surner.
Maskinbransjen har fått søksmål som virkemiddel. En aktør gleder seg til å fortelle om et nytt merke i porteføljen, men tør ikke snakke av frykt for å bli saksøkt. En annen går til retten når andre ikke vil være med lenger.
Dette er nye takter.
Det er ikke bedre innen planteproduksjon, kan vi lese i Bondebladet. Nå risikerer du å miste leveringsavtaler om du våger å ytre deg offentlig på noe vis som kan forstås som kritikk. Dessverre er dette en aksjonsform som ikke er begrenset til én aktør. Vi hører nå om både kornprodusenter og potetbønder som er rammet etter å ha ytret seg på en måte noen mener er ugunstig.
I en bransje hvor den enkelte ikke tør å uttale seg fritt, vil det etter hvert oppstå stagnasjon.
Ringvirkningene ser vi dessverre allerede: Litt for mange har begynt å se seg over skuldra. Noen er livredde for å si noe som kan slå tilbake på dem. Folk begynner å vegre seg for å gå ut offentlig, de bedriver selvsensur, eller kritikken blir framsatt anonymt.
Det er det ingen som tjener på, heller ikke de som forsøker å tvinge kritikken til taushet. I en bransje hvor den enkelte ikke tør å uttale seg fritt, vil det etter hvert oppstå stagnasjon. Uten motkrefter å bryne seg på, vil utviklingen utebli.
Mønsteret begynner å ligne det gamle husmannsvesenet, tida der noen få beriket seg fordi de hadde klart å erobre et jerngrep på vanlige arbeidsfolk rundt seg. De store legger føringene, de små blir fratatt midler til å agere. Slik vil vi ikke ha det.
