Bønder i beredskap

I disse dager har Statsforvalteren i Viken fokus på bevisstgjøring om beredskapsansvar i landbruket. Det handler om kommunenes, og landbrukskontorenes, ansvar i beredskapsarbeidet, mens også om bondens rolle i det hele.

Statsforvalteren sier det så fint på egne nettsider: «Landbruket kan være en ressurs inn i det operative beredskapsarbeidet når en hendelse først har skjedd. Ved at bønder kan stille maskiner, vann og annen infrastruktur til disposisjon, kan bergingsarbeidet komme raskt i gang ved akutte hendelser og mer langvarige hendelser.»

Vi har sett det gjentatte ganger. Bønder som trår hjelpende til med egne ressurser, som drar ut med traktor og møkkvogn for å bidra i slukningsarbeidet når det brenner i skog eller bygning, som tar i bruk gravemaskin for å lede bort vannet når flommen rammer.

Viktige gjødsel­vogner i Lærdal

Bønder med tankvogner spelte ei avgjerande rolle i brannsløkkinga i Lærdal. Utan bøndene ville truleg brannen fått eit enda verre resultat, seier brannvernet og Raude Kors.

Det er både viktig og riktig. Bønder har alltid visst stort samfunnsansvar, ikke bare gjennom matproduksjon og landskapspleie til felles nytte og glede for oss alle, men også ved å bidra når uhellet er ute.

Men når bønder selv foreslår at de bør bli en fast del av brannberedskapen, med kartlegging av tilgjengelig utstyr, heller enn å stole på jungeltelegrafen når krisen oppstår, da sier plutselig storsamfunnet at det er vanskelig. Ikke fordi bøndene forpurrer arbeidet, tvert imot, men fordi det er et spørsmål om betaling. For Gud forby, vi vil jo ikke ha noe av at bønder kan risikere å få betalt for den ekstrainnsatsen de gjør. Bedre da å satse på at bonden stiller opp frivillig.

Til tider kan det virke som at landbruket er i et usunt forhold med en part som krever og krever, som forventer at landbruket alltid skal stille opp, enten det er gjennom beredskapsarbeid eller ved å stille egen eiendom til rådighet, slik vi har omtalt i en rekke saker i det siste. Det skal bygges veier, det skal bygges skoler, det skal legges toglinjer. Det er ingen mangel på store og kostbare samfunnsprosjekt som på død og liv må gå over et tun eller over matjord. Bonden er forventet å godta at både hjem og livsgrunnlag kan bli annektert når samfunnet finner det for godt.

Og som i mange usunne forhold, har vi her en part som blir unnvikende ved den minste antydning til gjenytelse. Når landbruket ber om fortgang i utredningsprosesser så garder ikke behøver være båndlagt unødvendig lenge, eller landbruket trenger midler til mer og bedre flomsikring av matjorda, da er det plutselig fryktelig vanskelig å finne tilstrekkelig med både tid og penger.

Bønder er absolutt en del av beredskapen. Men de burde ikke føle at de må være i beredskap mot storsamfunnet.

Bønder i skvis

Først bygger Statens vegvesen veier som ikke er egnet for forbikjøringer eller omkjøringer. Så ber de bøndene om å la være å kjøre på veiene i det hele tatt.

Toppoppgjør mellom best­selgere

Tre toppspekka trinnløse traktorer med firesylindra motor møtes til knallhard kamp. Hvilken er best på mest?