Verdens beste maskin

Aldri hadde den egentlige fremtiden vært nærmere enn da pappa kjøpte lastemaskin. Pappa hadde brukt Fordson-traktoren til lettere anleggsarbeid, og oppdaget at her var det penger å tjene hvis han bare hadde litt bedre utstyr. Fordsonens Lien-lasteapparat var for smekkert. Så satset pappa voldsomt. Han kjøpte rett og slett den første hjullasteren som Trøndelag noen gang hadde sett. Det var en flunkende ny Bolinder Munktell 1954-modell, ombygd av Brødrerna Lundbergs verkstad i Skellefteå, förstås. Riktignok var dette en ombygd jordbrukstraktor, men det var den største traktoren jeg hadde sett. Og dessuten var den snudd, så den kjørte fremover med trekkhjulene i fronten og styrehjulene bak. Den hadde hytte, noe jeg aldri hadde sett før på en traktor, og et enormt lasteapparat. Jeg visste traktoren skulle komme den dagen, og sto lenge og speidet utover Ydstinesjordene. Og til slutt kom det noe digert kjørende mot oss. Dette var aller første gang jeg så den. - Den har toetasjers hus! ropte jeg forskrekket. Like etterpå oppdaget jeg at dette dog var en liten overdrivelse. Det var bare det at ingen ennå hadde forstått at jeg var svaksynt og forlengst burde hatt briller. På avstand oppfattet jeg derfor de to vinduene over hverandre i frontdøra som “to etasjer”. Kjempemaskina svingte inn på Moa-tunet. Jeg tipper det ganske raskt ble sammenstimling av sindige karer, som ristet betenkt på hodet over at hain Væstmo kjøpte noe så svært. For min del var jeg antagelig omtrent sprekkeferdig av stolthet. Stoltheten ble midlertidig en smule redusert da Bolinder’n ble tatt i bruk. Maskina var helt umulig. Den digre skuffa som skulle ta en halv kubikkmeter i ett eneste jafs, viste seg å være alt for stor. Ikke før rørte skuffa gruskanten, før hjulene begynte å spinne. De samme sindige karene ristet enda mer betenkt på hodene sine. Dyr va’a, maskina, og så helt ubrukelig, da gut! Nei og nei. No hi’n Væstmo toilla bort sæ ailldeles. Pappa ringte bekymret til Dieselkraft i Trondheim og lurte på om de hadde solgt ham katta i sekken. Dette var da ikke likere greier enn Fordson’en? Dieselkraft skjønte ikke mer enn pappa, og kalte opp en ekspert fra importøren i Oslo. Han kom oppover og reiste straks til Stjørdal. Om vi hadde et problem? Vanskelig å lesse grus med Bolinderen? Ha, dette var da verdens beste maskin, og nå skulle han bare vise oss. Bolinder’n i tredje gear, oslokaren ga full gass og braste rett inn i gruskanten så hele maskina hoppet og ristet. Det knaket i metall, trekkhjulene freste rundt i rasende fart og sprutet grus langt bakover. Det ble et krater under hvert hjul. Men skuffa ble full. Eksperten drev på slik en stund, helt til hele grustaket hadde små krater overalt. Da ga han seg, og kom fornøyd ut av Bolinder’n. Nå hadde vi vel skjønt hvordan dette skulle gjøres? Pappa var lettere sjokkskadet over slik hardhendt behandling av hans dyrebare Bolinder Munktell, og så taust utover kraterne. Han skjønte at eksperthjelpa var lite verdt, men lot oslokaren dra sørover i troen på at han hadde lært trege trøndere hvordan man effektivt lesser grus. Etter hvert oppdaget pappa på egen hånd hvordan Bolinder’n skulle behandles: Første gear, lite gass, skuffa sakte inn i gruskanten, løfte lesseapparatet litt etter litt slik at grusvekta presset drivhjulene nedover. Helt til slutt vippet han skuffa oppover. Teknikken ble finslipt smått om senn, og skuffa ble fylt til kanten nesten hver gang. Og det uten at hverken traktor eller lesseapparat ble særlig belastet. Da skulle han oslokaren vært der! Hadde han drevet på i to dager, ville kløtsjen vært utslitt. Mens vår metode har berget kløtsjen til denne dag, 23. oktober 1997… Åtteårige Bjarne var med i Bolinder’n time etter time, dag etter dag. Bak setet var det noen centimeter ledig rom, og inn der fant jeg min plass. Jeg sugde til meg alt jeg så, og lærte meg teknikken før jeg i det hele tatt prøvde meg bak rattet. Første kjøreturen kom engang Helge Sørmo behøvde hjelp til et eller annet løft hjemme hos seg, og ikke fant pappa hjemme da han kom til oss. Men Bolinder’n sto der, jeg også, og Helge mente at det måtte være greit at jeg tok denne enkle jobben. Ja, jeg var jo ikke tung å be. Når en voksen person ba meg om å kjøre Bolinder’n, så var det sikkert greit. Denne første kjøreturen var ikke helt god for selvtilliten min. Jeg var helt uforberedt på at et kjøretøy med styrehjul bak oppførte seg så totalt annerledes enn en vanlig traktor med styrehjulene foran. Det bar i slalåm bortover veien, men jeg kom meg da hjem til Sørmo, gjorde jobben, og slalåm’et meg hjem til Moa igjen. Bolinder’n var like fin, jobben var gjort. Og da den første forskrekkelsen til pappa hadde lagt seg da han fikk høre om oppdraget mitt, syntes han at det var fint at jeg hadde hjulpet Helge Sørmo. Om kvelden svulmet hjertet mitt av stolthet. Men jeg forstår pappas forskrekkelse, hver gang jeg ser på en åtteåring og tenker meg ham bak rattet i Bolinder’n bortover veien på vei til en jobb. Jeg ble ekspert på å kjøre Bolinder. For jeg plukket jo opp alle triksene som pappa lærte seg selv. Da jeg var ti-tolv år gammel, fikk jeg lov å lesse grus så mye jeg ville. Lastebilkarene syntes det var rare greier å se Vestmo-gutten som håndterte den svære maskina så lett. Den slags skryt slukte jeg, for det var slikt jeg allerhelst ville høre. Men jeg hadde et par ubehagelige opplevelser med Bolinder’n. Første gangen var da vi høstet neper, og jeg ble satt til å kjøre hjem markens grøde i snøskuffa. Det var enkelt og greit, det. Helt til det plutselig gikk hull på en hydraulisk slange mens jeg freste bortover åkeren med full last. Snøskuffa forsvant bums ned i jorda, og Bolinder’n bråstoppet på momangen. Unge Vestmo stoppet ikke fullt så raskt, men fløy fremover helt til rattet forsvant solid inn i magen min. Det gjorde fryktelig vondt, og jeg hørte bare i det fjerne at pappa ropte “Stopp motoren! Stopp motoren!”. Så lenge motoren gikk, fosset olje som en geysir ut av hullet i slangen. Jeg syntes det var litt rart at pappa brydde seg mer om hydrauloljen enn om gutten med rattet i magen. Men det var tross alt hull i slangen, og det var det ikke i magen min. En annen gang sto jeg i døråpningen foran på Bolinder’n, og skulle ta imot noen kroner fra en kar som hadde fått lastet opp grus. Jeg var litt uforsiktig der jeg sto med hælene og balanserte på dørstokken av skarpt metall. Plutselig skled føttene rett frem, og jeg deiset ned og traff dørstokken med baken før jeg ramlet videre nedover lasteapparatet. Jeg besvimte nesten av smerte. Dette var enda verre enn rattet i magen, og jeg fatter ikke at jeg ikke fikk nevneverdig skade. Lastebilkaren ble skikkelig forskrekket, og det hjalp jo litt å se. Så var det den gangen at jeg syklet til grustaket på Hognes gård, og ikke fant et levende vesen. Men Bolinder’n sto der, og jeg fant ut at jeg kunne like godt leke meg litt med den. Jeg ble temmelig perpleks da Bolinder’n plutselig satte seg helt på skjeve da jeg rygget bakover. Nå hadde jeg visst ødelagt denne kostbare maskina fullstendig. Hvordan i all verden skulle jeg forklare pappa at jeg i min dumhet hadde påført Bolinder’n skade som det sikkert ville koste flere månedslønner å betale? Lettelsen var i første omgang stor da jeg oppdaget at skadene likevel ikke var katastrofale. Det var bare et av styrehjulene som var fjernet, slik at akslingen bare hvilte på jekken. Da jeg kjørte bakover, ramlet akslingen naturligvis ned av jekken. Det viste seg senere at dekket hadde punktert, og pappa hadde tatt med seg hele hjulet til Halsen for å få bøtet slangen. Jeg valgte å gå rett på sak da jeg traff pappa senere på dagen, og sa at jeg hadde gjort noe dumt med Bolinder’n. Han hadde allerede sett hva som hadde skjedd, og tok det hele forunderlig lett. Men antagelig var det lurt av meg å ikke vente ved siden av havaristen til pappa kom dit. Aller mest skremt ble jeg av Bolinder’n engang jeg hadde syklet til Hognes-grustaket for å hente den med meg hjem til Moa. Med sykkelen på skuffa kjørte jeg glad og fornøyd hjemover, som alltid lykkelig over å kjøre Bolinder. Og så alene på veien, da gitt! Akkurat da jeg kom til den lille brua over grøfta nedenfor husene på Moa, kom det en fryktelig eksplosjon som løftet hele den store lastemaskina. Jeg slo hodet inn i veggen på hytta, men det var det voldsomme smellet og rykket i Bolinder’n som var verst. Jeg skjønte ingenting. Det kunne da ikke være noen som hadde kastet en dynamittgubbe inn under maskina? Pappa kom løpende ned Moabakken. Han hadde hørt smellet og var kanskje enda reddere enn meg. Forklaringen var enkel nok. Et av de digre traktordekkene hadde eksplodert. Da var det mye luft i rørelse på et eneste øyeblikk. Ingen dynamittgubbe denne gangen, altså. Men ille nok, likevel, for et nytt dekk var svært kostbart. Jeg trøstet meg med at det ikke var min feil, for det hadde ikke vært til å bære. Stort sett var det tross alt mest fryd og gammen med Bolinder’n. Det var verdens beste maskin. Men jeg oppdaget smått om senn at pappa ikke hadde kjøpt nymaskina kontant. Så mye penger hadde han rett og slett ikke. For Bolinder’n kostet 48 000 kroner, og pappa måtte derfor underskrive en diger bunke med aksepter. Slikt gjorde man visst den gangen når man lånte penger. Denne bunken skremte vettet av meg. For jeg skjønte etter hvert at pappa måtte betale 930 kroner hver eneste måned i tre lange år før lånet var opp- og avgjort. Ingen som ikke opplevde 50-årene, kan fatte hvilke enorme beløp dette var den gangen. Nesten tusen kroner å betale hver fjerde uke, nesten 50 000 kroner til sammen! Man bygde store hus for den summen! Pappa hadde kjøring for Veivesenet, som bygde mellomriksveien oppover dalen på den tiden. Det ga ham arbeid ganske lenge. Bolinder’n var den største lastemaskina som Veivesenet kunne leie, og etaten kjøpte forresten noen Bolinder’e selv. Men den tekniske utviklingen gikk raskt, og etter et par år var vår flotte maskin akterutseilt av bulldozer-lignende saker med larveføtter og lasteapparat som kunne laste opp skuffa foran og tømme den bak. Det gikk raskt å fylle lasteplattene på den måten. Dermed mistet pappa arbeidet i grustakene. Familien Vestmos nerver ble tynnslitte. Hva nå? Akseptbunken hadde nok minket betraktelig, men det var fortsatt mange avdrag igjen. Men veien var fortsatt ikke ferdig. Det skulle settes opp mange forstøtningsmurer langs nyveien oppover dalen, og da var Bolinder’n helt ideell med sin smidighet og store lastehøyde. Alle murveggene oppover mot Meråker er satt opp med bruk av Vestmo-maskina. Endelig kunne pappa løse ut siste aksept, og vi pustet alle lettet ut. Ikke minst pappa, tror jeg. For han våget iallfall aldri mer satse på denne måten. Brødrene Halle våget – og er størst i dalføret den dag i dag. Jeg tror ingen av oss syntes at pappa skulle fulgt med i den galoppen. Det var naturligvis umulig den gangen å kunne stole på at tidene skulle bli slik de faktisk ble. Selv jeg som så på all mekanikk med hjul under som spennende, syntes ikke at vi skulle ha flere år med aksepter som familieøkonomien var totalt låst av. Forresten ble Bolinder’n svært billig etter hvert. Den står jo fortsatt her ute bak potetlageret, startklar og arbeidsvillig sommer som vinter. Den veltet rundt da den var tre-fire år gammel fordi en innleid maskinfører ikke skjønte at styring på bakhjulene kan gi dramatiske resultater hvis du kjører for fort i svingene. Det kostet noen kroner å fikse bulkene. Og så skiftet pappa dieselpumpe engang i 60-årene, og to-tre ganger har vi knekt akslinger. Men ellers har det vært lite og ingenting å gjøre med Bolinder’n. Nå i 1997 er den 43 år gammel. Utlignet på hele tiden vi har brukt den, blir kjøpesummen fordelt på hvert år ikke stort mer enn summen som sto på de forhatte akseptene som måtte innfries hver måned.Vår Bolinder Munktell var altså den aller første noenlunde moderne lastemaskin som ble solgt i Trøndelag. Ettersom den fortsatt er i bruk, må den nesten nødvendigvis også være den eldste som finnes her i Midt-Norge. Og jeg ser ingen grunn til at vi ikke skal kunne feire 50-årsdag for den i år 2004.