Et politisk overgrep

Det er snart 30 år siden landbruksminister Gunhild Øyangen signaliserte at pelsdyr var et satsingsområde og ei næring som det skulle gis tilskudd til. 30 år er lang tid, vil mange si. I alle fall ifølge den stadig voksende del av befolkningen som aldri har brukt hendene til noe annet enn å spise ferdiglaget mat eller til å taste på pc-en. Driver du landbruksproduksjon stiller det seg annerledes

Stadig skiftende meninger

Du gjør investeringer for mange millioner kroner i bygninger, teknisk utstyr og avlsmateriale, du legger både sjela og alle dine ressurser i en arbeidsplass som skal vare livet ut. Det er en trimøvelse som de færreste av oss klarer å utføre flere ganger i livet. Det er noe annet enn å gå fra statsrådspost i et departement til et annet. Her kan du jo til og med skifte standpunkt fra år til år.

Det er faktisk ikke mer enn ett år siden et flertall på Stortinget vedtok at næringen skulle bestå. Høyre og Frp var for, men i år er de imot. Arbeiderpartiet styrket pelsdyrnæringen på 80- og 90-tallet, men i 2013 gikk de i bresjen for å fjerne næringen.

Å sitte i regjering er blitt viktigere en politiske standpunkt, og det er ikke tillitsvekkende når landets to største partier driver landbrukspolitikk på den måten, og situasjonen er like kritikkverdig i de mindre partiene.

Kuvendinger

Det har dessverre blitt veldig mange slike kuvendinger. I mjølkeproduksjonen har kravene til bruksstørrelse og dyreforskrifter skiftet med vær og vind. Det samme er tilfelle i svinekjøttproduksjonen og kanskje i enda større grad i fjørfeproduksjonen. Den ene dagen er det effektivitet og lønnsomhet som gjelder. Neste dag er det dyreforskriftene.

Politikernes behandling av landbruket vitner om at bøndene blir en stadig mindre yrkesgruppe og dermed også mindre attraktive som stemmekveg. Det er egentlig ganske greit å mobbe en bonde. Det får sjelden noen konsekvenser, og minst av alt dersom det er snakk om pelsdyr. Også blant bønder er det mange som vil trekke på skuldrene dersom pelsdyrene forsvinner. Spesielt når næringen blir stempelet som dyreplagere.

Fysiske angrep

Også i Sverige er pelsdyrnæringen hardt presset. Her har det gått så langt at aktivister ikke bare har sluppet ut dyra, men også mishandlet eieren. Nå forteller tidsskriftet ATL at bøndene samler seg i stille protester. De står rett og slett samlet uten å gi fra seg så mye som en lyd, og de dukker opp der aktivistene demonstrer. Her er det en samlet bondenæring som deltar. Det er viktig, for det er ingen tvil om at næringen er presset.

Minstekravet må være at politikerne gir en forutsigbar landbrukspolitikk. Kanskje er det på tide med en ny opptrappingsplan. Stortingsmelding 14 fra 1974 holdt i alle fall i nesten ti år. Altfor kort tid, med tanke på at denne opptrappingsplanen snudde opp ned på hele jordbruket, men det var mye mer langsiktig enn det vi klarer i dag.