Tvilsomt miljøregnskap

Du kan skrive inn kommentarer nederst

Norge er blant de land i verden som forbruker mest av både fornybare og ikke fornybare ressurser per innbygger. Da er det også rett og rimelig at vi reduserer forurensningen mer enn de fattigste landene i Øst-Europa, Asia og Afrika, mener mange.

Naturligvis er det riktig å feie for sin egen dør først, men er det egentlig det vi gjør? Det finnes nemlig bare ett tun på yttersida av døra, og der må alle leke enten vi er gule, svarte eller hvite.

Når vi legger restriksjoner på våre egne næringer, gir vi konkurransefortrinn for alle som ikke er bundet av de samme kravene. Traktorprodusentene tilpasser seg nå Tier 4-kravene. I EU/EØS-landene og Nord-Amerika pøses det på med AdBlue, og eksos klemmes gjennom avanserte og kostbare EGR-ventiler og partikkelfiltre.

Samtidig er stort sett resten av verden fritatt for disse strenge kravene. Mange land argumenterer med at drivstoffet deres ikke er rent nok for moderne motorer. Derfor putrer det fem millioner auto rickshaw-er rundt på veiene i India. De fleste med gammeldagse totaktsmotorer som gjør sitt ytterste for å røyklegge omgivelsene. Plusser vi på Kina, Bangladesh, Pakistan, Thailand, Indonesia og Filipinene utgjør denne ene kjøretøygruppa en miljøbombe av dimensjoner. På toppen av dette kommer alle traktorene, lastebilene og anleggsmaskinene i de samme landene. Bare i Kina ble det i 2012 produsert 2,25 millioner traktorer, uten moderne eksosrensing. Til sammenlikning ble det produsert 171 000 traktorer i Europa, underlagt strenge miljøkrav.

Paradoksalt nok er de minste og største motorene fritatt for de strengeste utslippskravene. Det vil si mange millioner gressklippere, snøfresere, båter og lokomotiver. Noen maskinprodusenter øker sågar motoreffekten for å slippe unna kostbar renseteknologi.

Med de siste avgassrestriksjonene på traktorer skal 2014-motorene ikke slippe ut mer enn 0,4 gram NOx og 0,0025 gram dieselpartikler pr. kWh. I 1999 var grenseverdien 30 ganger høyere for NOx og to tusen ganger høyere for PM.

Dette sier litt om de store ekstra kostnadene norsk og europeisk næringsliv må tåle, og som mange land med stor industri og stor matvareproduksjon slipper.

Traktoren koster fort hundre tusen kroner ekstra når du tar i bruk den siste og nyeste motorteknologien, og det er ventet at det i tida framover blir samme klappjakt på CO2-utslipp som det nå er på NOx. Det betyr at både teknikken og arbeidsoperasjonene blir dyrere.

Resultatet blir et vestlig landbruk med svekket konkurranseevne. Maten blir dyrere, og da vet vi at folk flest ikke lenger er så nøye med miljøvernet. Situasjonen er den samme som da folk gikk over fra utedass til vannklosett. Problemet er ikke lenger synlig, men er der like fullt.

Skal vi redde miljøet, må vi skrelle vekk dobbeltmoralen, og vi må alle forstå at det koster penger å redde verden. Den regninga er det ikke bare bønder og industri som må betale.