Særnorsk?

Du kan skrive inn kommentarer nederst.

Norske redskaper er attraktive. I 2008 kjøpte Kuhn produktrettighetene til Kvernelands linje med presser og rundballepakkere. Sjøl om produktene på kjøpstidspunktet ble produsert i Nederland, har mange sin opprinnelse i Norge.

I fjor overtok svenske El-forest, som delvis er eid av Volvo, den norskutviklede GT-traktoren, kanskje bedre kjent som U-lands traktoren fra Ås. Rett nok var traktoren ikke i serieproduksjon, men i motsetning til norske investorer, ser svenskene potensialet i det spesielle kjøretøyet.

Før jul overrasket japanske Kubota landbruksmaskinbransjen ved å gi bud på Kverneland. Blant annet CNH meldte seg på i budrunden, men måtte gi tapt for japanerne. Nesten samtidig med at oppkjøpet ble godkjent av EU, meldte Orkel at CNH har kjøpt produkt- og produksjonsrettighetene til de norske rundballepressene.

Sist ut er TKS, som har solgt produkt- og produksjonsrettighetenetil Underhaug potetsettere til belgiske AVR. TKS er også i forhandlinger om salg av sine ballepakkerne, som også kan havne i utlandet.

Vi har tidligere argumentert for viktigheten av en norsk redskapsproduksjon, med utgangspunkt i behovet for særnorske løsninger. Sjøl om norsk gardsdrift blir mer og mer lik det vi finner i utlandet, vil det alltid være behov for spesialløsninger, og da trenger vi nødvendigvis noen som kan lage disse produktene.

Samtidig registrerer vi at den norske bonden slett ikke er så særnorsk som både vi og andre gjerne vil ha det til. Det er lenge siden etterspørselen etter særnorske redskaper som Vossa kasso, avlesservogn og Superfaun ble så liten at produsentene valgte å legge ned produksjonen. Slaghøsteren er kanskje det eneste særnorske redskapet som fortsatt lever, men produksjonen er for lengst flyttet til Baltikum og salget er heller beskjedent.

Beveger vi oss inn i fjøs med grovfôr er situasjonen noe annerledes. Her har særnorske løsninger for utfôring av rundballer og silofôr en dominerende plass. Men disse systemene er under press, all den tid nye og store fjøs i større grad velger fullfôrbaserte løsninger. Det er en utvikling som tvinger norske i-mek produsenter til å tenke nytt.

Det er vemodig at norsk redskapsproduksjon havner på utenlandske hender. Allikevel tror vi at Kubota og CNHs eierskap i norske redskapsprodusenter vil være positivt for norske bønder. Begge er store globale konsern som kan bidra med både kapital og kompetanse. Vi tror heller ikke at Underhaug potetsetter blir dårligere egnet for norske forhold sjøl om den produseres i Belgia. Det samme gjelder Kuhn iBio, som sannsynligvis aldri har vært bedre enn nå, sjøl om det er mange år siden produksjonen ble flagget ut.

Sjøl om mye av suksessen til norske redskapsprodusenter erbasert på særnorske behov, må produsentene i stadig større grad ta hensyn til hva som skjer utenfor Norges grenser. Ikke fordi produktene nødvendigvis skal eksporteres, men fordi norske produsenter blir utfordret av ”grenseløse” produkter på hjemmebane. Dersom norske redskapsprodusentene klarer å møte denne utfordringen, har de all grunn til å se framtida lyst i møte.