Med list(haug) og lempe

Du kan skrive inn kommentarer nederst.

Siste 12 år er antall bruk som søker om produksjonsstøtte redusert fra 62 282 til 43 917, en nedgang på nesten 20 000. I år viser opptellinga 42 784, en nedgang på 2,6 prosent fra i fjor.

Antall mjølkeprodusenter er redusert med hele 4,9 prosent fra 2012 til 2013. Ammeku, gris, sau og geit viser samme utvikling. Dyretallet krymper også, og resultatet vises i butikkene. For liten innenlands tilgang på lam har ført til økte importkvoter. Skal får i kål- og pinnekjøtt-sesongen reddes, må skrotter fra Irland, Storbritannia, Island, Namibia og New Zealand finne vegen til Norge. Underdekning av storfekjøtt setter kommende grillsesong i fare. I et land som er skapt for grasproduksjonog som flommer over av gode beiter, er dette en skam og særs dårlig ressursutnytting.

Videre viser tallene fra SLF at det er 9 800 000 dekar jordbruksareal i drift. Det er en reduksjon på 81 230 dekar fra 2012. Hva har skjedd med arealene det ikke er søkt produksjonsstøtte for? Er de omdisponert til boligbygging, veger eller industrifelt? Eller ligger de rett og slett brakk i påvente av bedre rammebetingelser eller at våronna skal være mindre regnfull neste år?

Mot dette dystre bakteppe gleder det oss at den nye regjeringa gir signaler om økt matvareproduksjon. Men vi ser ikke hvordan det skal la seg gjøre når landbruksministerens parti vil kutte landbruksstøtta med 5,5 milliarder kroner og Høyre vil redusere de direkte tilskuddene med ni prosent. Videre vil de at prosenttoll for ost og utvalgte varer av storfe og lam, samt eksportstøtten fjernes.

Uten å heve matvareprisene, som landbruks- og matminister Sylvi Listhaug allerede synes er altfor høye, er konsekvensen av regjeringas uttalte politikk at bondens kostnadsjakt må intensiveres ytterligere og at strukturendringene mot større enheter akselererer. Økt privat eiendomsrett kan også medføre at mer landbruksjord omdisponeres til andre formål.

Ved å slippe løs markedskreftene og samtidig droppe konsesjon og odel blir gardsbruk så dyre at det blir få bønder som kan kjøpe. Resultatet blir at bønder ikke lenger eier jorda de driver, men ender opp som leilendinger og husmenn.

Dersom regjeringa får gjennomslag for sin varslede landbrukspolitikk, kan det norske landbruket stå overfor et dramatisk veiskille. I en slik skjebnetime er det godt å vite at næringa har en samla, norsk matvareindustri i ryggen. Dette er den største landbaserte industrien i Norge og representerer 46 000 arbeidstakere og en produksjonsverdi på 160 milliarder kroner. Budskapet fra matindustrialliansen er klart: Uten et oppegående landbruk med levelige rammebetingelser, vil norsk matvareindustri lide en sakte død. Om ikke det er nok, vil en nedbygging av landbruket også få store konsekvenser for alle dem som leverer varer og tjenester til næringa.

Mer enn noen gang er det viktig at norske bønder bygger allianser, og de er på god vei med å vinne forbrukernes gunst. Den beste markedsføringa er fortsatt å levere produkter av høg kvalitet, slik at forbrukerne får abstinens når norske matvarer glimrer med sitt fravær i butikkhyllene.