Ensomhet i landbruket (colourbox)
Ensomhet i landbruket (colourbox)

Hvor er na­bo­kjer­rin­ga?

Vi syn­ker sam­men i sto­len hver gang en ny dy­re­tra­ge­die av­dek­kes. Det har vært man­ge av dem i det sis­te, av­mag­re­de dyr, dyr døde av sult og dyr som står i møkk til bu­ken. Eks­trem dår­lig PR for land­bru­ket, som en me­die­råd­gi­ver vil­le ha ut­trykt det.

Publisert Sist oppdatert

Dis­se til­fel­le­ne står i grell kon­trast til det bil­det vi øns­ker at om­gi­vel­sen skal ha av norsk dy­re­hold.

Her på ber­get er dy­re­ne som et familiemedlem å regne! Hvert in­di­vid har eget navn og om­ta­les ikke bare som et num­mer. Vi li­ker å slå oss for brys­tet og si at vi er ver­dens­mes­te­re i dy­re­vel­ferd. Freia-re­kla­men for mjølkesjokolade må være sjølve in­kar­na­sjo­nen av en slik tan­ke­gang.

Med litt ro­man­tisk Grieg-mu­sikk i bak­grun­nen kom­mer vi vel ikke nær­me­re him­me­len.

Dreier seg om enkelttilfeller

De al­ler fles­te be­hand­ler dyra sine godt og med re­spekt. Det­te drei­er seg om en­kelt­til­fel­ler. Men­nes­ke­lig tra­ge­die, er forklaringen som går igjen i me­dia.

Sjuke men­nes­ker som sårt tren­ger til hjelp. Men hvor­for har de ikke fått hjelp da, vil ung­doms­sko­le­ele­ven vite?

Er det in­gen som har tatt sig­na­le­ne?

Har in­gen var­sel­klok­ker kimt? I ettertid kan vi saktens se symptomer på at noe var galt fatt. Le­ver virkelig man­ge nor­ske bøn­der i et men­nes­ke­lig va­kuum uten inn­syn fra om­ver­de­nen? Hvor­dan er det­te mu­lig i et sam­funn som er så stapp­fullt med dup­pe­dit­ter for kom­mu­ni­ka­sjon?

VI må være våkne

Vi tar det for gitt at fag­la­ge­ne i land­bru­ket, land­bruks­hel­sa, HMS-tje­nes­ten, ve­te­ri­nær­myn­dig­he­te­ne og alle gode kref­ter umid­del­bart tar tak i pro­ble­ma­tik­ken på et over­ord­na plan.

Men til sju­en­de sist er det vi; fa­mi­lie, ven­ner og na­bo­er som må være år­våk­ne og ta af­fæ­re når alt ikke er som det skal. Et besøk i fjøstida kan være en begynnelse. Det er lett å gå rundt grø­ten når det drei­er seg om psy­kis­ke li­del­ser. Men et di­rek­te spørs­mål kan være nok til at dem­nin­gen bris­ter.

Vi trenger nabokjerringa

Gro Har­lem Brundt­land et­ter­lys­te i si tid nabobkjerringa; den­ne al­le­steds nær­væ­ren­de dama som had­de full over­sikt over hva som skjed­de i na­bo­la­get, og som greip ak­tivt inn når noe tok en feil ret­ning.

Vi tren­ger nabokjerringa over hele landet! I li­ke­stil­lin­gens navn må det gjer­ne være en mann. Po­en­get er bare at vi bryr oss, stik­ker inn­om og slår av en prat.

Der­som et med­lem av byg­de­sam­fun­net trek­ker seg til­ba­ke og grad­vis iso­le­rer seg, er det in­gen grunn til å la det skje uten inngripen. Sjøl om du blir jaga den ene da­gen, skal du stå på gar­den igjen nes­te dag!