Vakkert om folka og landskapet

I flere tiår har biolog og forsker Ellen Svalheim vandret i den sårbare, kulturavhengige naturen i Norge sammen med de som kjenner landskapet aller best, nemlig brukerne.

– Det varierte kulturlandskapet er skapt av et samspill mellom natur og kultur. Gjennom flere tusen års jordbrukshistorie har arter og livsformer tilpasset seg livsbetingelsene på sine voksesteder. I jordbruket har denne tilpasningen skjedd med menneskenes, bøndenes, hjelp, heter det i forordet.

Praktbok om beite og slått

Inntrykk, bilder og kunnskap fra disse vandringene er nå samlet i boka «Folka og landskapet». Dette er blitt ei fagbok som er like mye ei praktbok som byr på en rekke kosestunder for oss som interesserer oss for det norske kulturlandskapet og bruken som har formet det.

– Naturbeitemarkene har ofte utvikla seg i svært langvarige samspill mellom beitedyr og naturforhold. Over tid betyr det mye hva slags beitedyr som beiter. Også når i vekstsesongen beitinga pågår, og hvor hard beiting er, spiller sine roller, skriver Svalheim.

Tilhenger av utmarksbeite

Gjennom boka tar hun oss med til slåttemarker og naturbeiter, til skogen og fjellet og til det kystnære kulturlandskapene. Og hele tiden er det med et levende engasjement for det landskapet hun beveger seg gjennom, ikke som en turistdestinasjon eller et museumstablå, men som en levende ressurs.

– Om du tar med at utmarksbeite gir en bærekraftig matproduksjon basert på lokale ressurser og god dyrevelferd ved at dyrene får følge sin naturlige adferd og spise sunt, et åpnere landskap, holder gamle tradisjoner i hevd og gjør at vi kan fôre mindre med importerte soya, alt dette i tillegg til at biomangfoldet tjener på det, så er det vel opplagt: Utmarksbeiting er tingen! lyder det entusiastisk et sted i boka.

Turene i kulturlandskapet har også ført fram en forvaltningsmodell for artsmangfoldet i kulturlandskapet, som har fått navnet Arvesølvmodellen.