Hvorfor jeg slutta som bonde

Jeg våknet om morgenen den dagen jeg fylte 30 år. Følte meg ikke særlig bra, men hadde et lite håp om at Randi, kona mi, skulle ha tenkt ut noe til meg, eller i det minste gratulere meg.

Publisert

Men nei, hun bare gryntet småsurt da jeg klatret ut av senga for å gå i fjøset.

Før jeg kom inn for å spise frokost, kjørte hun på arbeid, uten å ha sagt et eneste ord til meg. Ensom og forlatt på første dagen min som 30-åring, bestemte jeg meg for å kjøre ned på innkjøpslaget. Randi hadde lagt igjen en lapp om at jeg burde ta en tur dit, for hun var gått tom for oppvaskmiddel.

Bak disken sto Inger. Omtrent fem år yngre enn meg, og den fagreste jenta i bygda. Dessuten den første som smilte til meg i dag. Hyggelige, deilige Inger.

Er det ikke på denne tida av året at du har gebursdag, lurte hun.

Jo, det er faktisk i dag, svarte jeg oppglødd.

Jeg skal ha matpause nå, du blir vel ikke med bort på kafeen en tur, blunket Inger.

Jeg var ikke vanskelig å be. Utenfor døra foreslo hun at vi heller skulle kjøre hjem til henne. Hun hadde ei kake fra i går i kjøleskapet, og dessuten var det så rolig på innkjøpslaget i dag, at hun kunne ta seg litt ekstra fri.

Hvorfor ikke?

Hun viste meg inn i stua, opp i sofaen. For ei dame!

Vent her. Jeg vil bare gå og ordne meg litt, smilte hun lurt, og stakk ut på soverommet.

Etter en stund kom hun igjen, med ei diger bløtkake, Randi, svigers, naboene, og en journalist fra bygdebladet.

Og der sat jeg, helt naken i sofaen.