Hvete og erter - og sove i silkeseng

Fjøset til Ole Kristian Thesen fra Vormsund er godt tilpasset grisen og drifta. Kapasiteten er på 1400 slaktegris årlig, men utenpå ser låven ut som i 1928.

Publisert

Grisene hos Ole Kristian ser ut til å ha det slik som grisen i eventyret drømte om å ha det. Rett nok tilbys ikke silkeseng, men alternativet med flis ser mye morsommere ut. Å ta et bilde der alle står pent er umulig, for her er aktiviteten på topp. Det sprintes og graves, spises og soves. I de store tallebingene får grisen utfolde seg, uten at det ser ut til å virke negativt inn på tilvekst og lønnsomhet.

- Etter at jeg kom i gang med dette opplegget, har dyrlegen nesten glemt veien hit. At jeg kjøper helsegris bidrar nok også. Helsegris er smågris som er garantert fri for en del sjukdommer, og derfor koster de 14 prosent ekstra. Grisene er i aktivitet hele tida.

Rumpebiting er det veldig lite av. Det er kun snakk om enkelte rampegriser som neppe vil oppføre seg pent uansett. Aggresjonen ser ut til å utebli så lenge tettheten er lav.

Hemmelighetene

Oppskrifta ser enkel ut. Ikke for stort press i hver binge. Unngå konkurranse om mat og drikke. En stor leddport for hver tallebinge. Gradvis utplukking til neste avdeling. Automatisk fôring. Alt for å få grisen til å slappe av og trives. Bygninger som tillater god flyt er en forutsetning.

Grisenes ferd gjennom fjøset på Thesen starter i en av de to talleavdelingene. Disse har henholdsvis to og tre tallebinger, hver på rundt 65 kvadratmeter, med leddport i bakkant, gang i femkant og fôring og vann langs den ene langsida.

Når Ole Kristian henter smågrisen på en satellittstasjon i purkeringen på nabogarden, rygger han tilhengeren med griser helt inntil kanten på tallen. Bingen fylles med de små, som fort finner seg til rette. Etter hvert som de spiser og vokser, begynner han å plukke ut enkelte griser, slik at presset i bingen ikke blir for stort. De som blir igjen må få stor nok plass, og de må ikke være så mange at det blir kamp om drikkekar og fôringsbokser. I praksis betyr dette at bestanden på 80-90 dyr i hver tallebinge halveres i løpet av tre-fire uker. Deretter går bestanden gradvis mot null i løpet av en fjortendagers periode.

Når grisene blir store nok, flyttes de nemlig over i en sluttfôringsavdeling. Der går de sammen åtte og åtte i mer normale binger med betonggulv. Også her er det automatfôring. Overgangen fra stort talleareal til lite betonggolv går greit, skal vi tro Ole Kristian. Grisen er som kjent temmelig lik mennesket, og aktiviteten minker proporsjonalt med økende alder. Ved å samle opp møkka i kjeller fra den siste perioden i grisens liv, fungerer tallen lenger. Thesen nevner også at det er lettere å plukke ut griser fra mindre binger ved levering.

Fra oven

Heller ikke fôringa er akkurat som den lærde mannen i eventyret ga dom for, men om ikke annet kommer maten fra oven. På låven står fire kraftfôrsiloer. Under hver enkelt er det ei trakt med overgang til rør. Her er det brukt vanlige 75 mm glatte vannrør. Disse leder ned i hver sin fôrautomat. Etter hvert som grisen spiser, kommer nytt fôr sigende. Av og til stenger Ole Kristian siloene, slik at han får tømt systemet skikkelig. Til sluttfôringsavdelingen må skruer tas til hjelp for å få fôret fram, ellers er systemet likt det vi ser i talleavdelingene, med appetittfôring fra automater.

Dyra er tydelig sosiale. De leker sammen og de spiser sammen. I den ene bingen monterte Ole Kristian både fôrautomater med plass til en og med plass til flere. De enkle automatene er nesten aldri i bruk.

Enkel flytting

I talleavdelingene begrenser det daglige fjøsstellet seg til å stå i gangen og observere, og kanskje flytte noen dyr. Sluttfôringsavdelingen må måkes og strøs, noe Ole Kristian ser på som en liten jobb.

Det å flytte griser kan være krevende nok, hvis grisen ikke vil. Da vil de snart ferdige grindene i tallebingene være til stor hjelp. Disse skal hengsles på veggen, slik at arealet i bingen kan begrenses til en eller to tredeler av det opprinnelige. Dessuten er de slik at de kan sanne en egen binge i et hjørne, for eksempel ved behov for sjukebinge. Fremfor tallebingene er det en passe smal gang, som fører inn mot sluttfôringsavdelingen. Her kan grisene ledes tvers igjennom, eller føres inn i en av bingene.

Tallen består av rå sagflis. En gang i året blir alt skiftet, og et nytt lag på 50 cm lagt inn. Ved behov kjører Ole Kristian ut det feltet grisene bruker som toalettavdeling. De fleste er flinke og forlater sine etterlatenskaper ved de store leddportene i bakkant av bingene, mens noen trives best med å bruke et felt langs hele langveggen.

Tidvis er det lurt å spa opp noe av tallen, og daglig blir det lagt inn en dott med halm. Måkeanlegget i sluttfôringsavdelingen har vaierdrift. Det ligger under midtgangen og har nedslipp i begge endene og på midten. Det måker begge veier, og har fungert problemfritt.

Pustende himling

Ventilasjonen styrer seg sjøl. En termostat i hver avdeling styrer viftene. Minimumsventilasjonen er justerbar. Med få og små dyr om vinteren har Ole Kristian vært nødt til å sette inn en varmovn, men det hører til sjeldenhetene.

Luftinnslippene i sluttfôringa er i taket. Dermed hentes lufta fra låven. Temperaturforskjellen blir noe mindre, og trekken blir mye mindre. Ikke minst unngås problemer med kondens og is. Vinterstid legger han over fem centimeter tjukke isolasjonsmatter. Det sikrer mot at iskald luft strømmer direkte ned.

Åpningen av ventilene har automatisk regulering. I de to talleavdelingene er det pustende himling. Duk i eldste delen og plater i den nyeste. Plater er å foretrekke, for de er lettest å holde rene.

Renholdet foregår forresten med en stasjonær varmtvannsvasker. Med mye vasking er det en fordel at alle flater er så glatte som mulig. Derfor er det brukt tokomponent maling på alle vegger.

Står i generasjoner

Hvorfor bruke et skjelett fra 1928 til moderne grisefjøs? Hadde det ikke vært like rasjonelt og billig å bygge nytt?

- Jeg er opptatt av å bruke eksisterende bygninger på en vettug måte. Denne låven har god høyde og en svært solid bygningskropp. Etter at taket ble fornyet i 1980-83, er jeg sikker på at den kan stå i generasjoner. Det er noe mer krevende å få et nytt fjøs til å passe i en gammel låve, så kostnadene vil nok ikke være så mye mindre enn for et nybygg. Uansett mener jeg at det resultatet jeg har fått er verd det.

Fôrtrakt

Under kraftfôrsiloene finner vi slike trakter. Egen patent, bedyrer Thesen. Veggene er av vannfast kryssfiner. I bunnen har han støpt inn et liggende, kløyvd 130 mm vannrør, med fem muffer på. 75 mm glatte vannrør går videre ned i fjøset, via nødvendige bend og forgreininger.