Sett opp brøytestikk!
Vet du hvor vegkanten er når snøen plutselig ligger meterdyp? Ta et tak med spettet nå, før telen blir for hard. Er bakken allerede beinhard, bruk slagdrill og murbor!
Selv om du mener du vet hvor gardsvegen går, så gir brøytestikk en tryggere ferd for melkebiler, kraftforbiler og slakteribiler. Har du mange kilometer med privat skogsbilveg føler du det kanskje unødvendig å sette opp brøytestikk der også, for trafikken er jo så liten. Men tømmerbilsjåførene setter stor pris på at farlige punkter på vegen blir merket opp. Og det letter også brøytingen for deg selv utover vinteren.
Brøytestikkene kan du lage selv av spinkel løvskog, eller kjøpe ferdige for noen få kroner per stykk. Spør du vegvesenet eller kommunen, har de kanskje brukte brøytestikk som de selger billig.
Smale bruer og dype grøfter er verst
Bruene på skogsbilvegene er gjerne smale, og rekkverkene kan være lave og godt gjemt i snøen. Rett før brua er det ofte en skarp sving. Da er det meget viktig å merke rekkverk, stabbesteiner og andre hindringer. Får en tømmerhenger ett av hjulene på utsiden av brua blir det bråstopp. I verste fall velter hele hengeren ned i elva, og er hengeren fullastet kan den også dra med seg bilen.
Marker vegkantene skikkelig på begge sider av vegen, et godt stykke FØR brua. Da kan du brøyte ut så bredt som vegbanen tillater. Det gjør det lettere for tømmerbilen å komme seg velberget over brua. Og det minsker faren for at du selv skal komme borti betongen med brøyteutstyret.
Pass på innersvingene!
Lange innersvinger har en tendens til å bli brøytet lengre og lengre ned i grøfta for hvert snøfall. En såle av nedtråkket snø i innersvingen kan kanskje bære både traktor og personbil. Men et vogntog kan bryte gjennom sålen og gli ned i grøfta, spesielt i mildt vær.
Sett derfor to-tre brøytestikk i innersvingen, så du har ett i reserve om det andre blir kjørt ned. Over åpne sletter og myrer er vegen ofte utsatt for drevsnø. Blåser vegen igjen, ser du kanskje ikke den gamle brøytekanten. Sett gjerne noen grove staurer utpå sletta som er synlige fra langt hold og heng gjerne på reflekser.
Merk snuplassene, og tråkk dem i tide
Lange vogntog stiller store krav til snuplassene. Dersom det er en rund snuplass i enden av vegen, hvor bilene tar en skarp U-sving, så rydd snøen av hele snuplassen. Ikke legg igjen en snøhaug på midten som bilene må kjøre rundt. Utpå vinteren blir gjerne denne snøhaugen hard, og en tilhenger kan bli hengende fast eller skade skjermer og lys.
Hvis tømmerbilen skal snu på en T-formet snuplass eller i et vegkryss, må ytterkantene av plassen eller vegkrysset markeres godt med brøytestikker. Pass på å brøyte langt nok forbi snuplassen, minimum hele vogntoglengden, slik at bilen kommer langt nok fram før den skal begynne å rygge. Lengst framme kreves også litt ekstra vegbredde. Tømmerbilen må kunne svinge en del til sidene med framhjula under ryggingen uten at et hjul sklir nedi grøfta.
Sørg for tele!
En snuplass i skogen består ofte av jord og leire, uten særlig grusdekke. Den bør derfor tråkkes til og brøytes helt fra første snøfall, så den får fryse til. Uten ordentlig tele blir kantene ofte for svake. Se også etter at det ikke ligger steiner og stokker på snuplassen, så slipper du å få dem inn i snøfreseren senere i vinter.
