Bondeopprør

Illustrasjonsfoto: Andreas Østby.

Problemet i det norske landbruket er problemet i seg selv. For hva er egentlig problemet? Er maten i Norge for dyr? Trenger vi egentlig norsk mat? Problemet med problemet er at produsent og forbruker ikke forstår hvorfor de missforstår og missliker hverandre. Forbruker har en formening om at han subsidierer produsenten over skatteseddel og at han på toppen av dette må betale for verdens dyreste mat i butikkene. Tror han. Men i dag tar altså bøndene til gata for å protestere, hvorfor gjør de det? Hva vil det si å være bonde i Norge i dag? Først og fremst skal en ha ansvar for å drive en forretning med muligens flere millioner i omsettning. Dernest skal en ha ansvar for dyrevelferden i sin besettning. En skal svare ovenfor Landbrukskontoret og Mattilsynet. Dernest skal en ha ansvar for at kulturlandskapet blir ivaretatt for publikums interesse. Som bonde har en et ansvar for at det byggtekniske på gården tilfredsstiller de samme kravene som hos andre industrier i Norge, hvis ikke har en problemer hos forsikringsselskapet. En har ansvar for at traktor, tilhenger og maskiner som brukes på veien fra gården og ut til jordet er etter forskriftene – Dette er for mange bønder et mareritt. De fleste bønder har også et arbeidsgiver ansvar, de må passe på at ansatte forskuddsbetaler skatten iht forskrifter og at de har riktig forsikring. Bonden har ansvar for at giftstoffer ikke ender opp i vassdrag, han har ansvar for at det ikke er næringsavrenning fra jordene sine til vassdrag. Bonden har også økonomisk ansvar og risiko ovenfor egen bedrift, noen ganger personlig risiko i form av innsatsmidler kjøpt på lån på privatbolig på gården. Bonden er også ansvarlig for å sitte klar til å brøyte veier om vinteren; snør det om natta må han ut. På toppen av dette skal bonden ironisk nok stille som garantist for Norsk matsikkerhet. Med smørkrisen friskt i minne vet bonden godt hvordan forbrukeren oppfører seg om en av de norske specialiter uteblir fra butikk hyllene. Som et slags siste bonus-ansvar har bonden et personlig ansvar for at inntrykket til landbruksnæringen i sin helhet holdes på et så høyt nivå som mulig. Det er nemlig ikke mølleren som er landbrukes ansikt utad. Bonden har nemmelig ansvar for sysselsettingen i landbruksnæringa; uten bonden ingen tillegsnæring. Med andre ord; bonden er selvstendig næringsdrivende, han er mekaniker, han er veterinær, han er agronom, han er byråkrat, han er politiker, han er kremmer, han er kommunalarbeider. Han er pr-ansvarlig for sin egen virksomhet; Norsk Mat, Nyt Norge, Økologisk, Gårdsprodusert, Nisjemat. Men en ting er han mer enn noe annet; han er kriminell – han lønner ikke seg selv. Han kan ikke, det er ikke noe igjen til dette etter at han har betalt for å produsere produktet han selger. At staten og bondestaden diskutere million beløp seg imellom er ikke løsningen. Løsningen er å velge norsk matproduksjon, eller i sin helhet å velge den bort. Slik norske bønder produserer mat i dag vil om få år være historie, enten fordi landbruket i sin helhet har lagt ned eller fordi Norge i sin helhet har valgt å satse på landbruket. Vi er med andre ord ved veis ende, og vi må ta et valg for veien videre. Som mange bønder nå forstår, så går ikke det veivalget ved å diskutere småpenger. Mat skal være billig og som alltid må en stille spørsmålet; hva vil det si at noe er billig? Hva vil det si at mat er billig? For å forstå om mat er billig eller ikke, så må vi forstå den samfunnsmessige konsekvensen av å produsere mat i Norge, kontra å ikke produsere mat i Norge. Mange syntes kanskje norsk mat er dyr, fordi prislappen i butikken sier mer enn den gjør i Sverige. Men har forbrukeren vurdert hvor dyrekjøpt strukturalisert Tysk mat i sin helhet ville vært? Vi må ikke glemme at om en velger bort norsk mat, så velger en bort norsk mat i sin helhet. Å legge ned det norske landbruket ville innebære at hele næringen forsvinner. Først og fremst forsvinner 50.000 bønder. Deretter forsvinner mølleren, traktorselgeren, alle annsatte i Tine, alle i Nortrua, alle i Mattilsynet, en del byråkrater forsvinner nok, alle i Felleskjøpet og alle som driver i små bedrifter som selger fjøs, imek og produksjonsutstyr til bonden. ASKO og alle andre som kjøre lastebil med driftsmidler / mat frem og tilbake. Yara ville mistet en viktig kunde, det ville også Statoil, for ikke å snakke om kapitalnæringa som ikke lenger kunne tjene 5% av bondens omløpskapital, samt eie hans forsikringer og lån. Hvor skulle statens skatteinntekter på landbruksmaskiner og innsatsmidler kommet fra, hvor skulle skatteinntekten på 46% av 150.000 til 200.000 arbeidere komme fra? Med andre ord. Vi får 150.000 – 200.000 arbeidsledige i Norge over natta, og de skal alle ha penger fra NAV frem til de finner en passende jobb. Hvem er det som skal betale dette? Kan det være forbrukeren må betale dette over kommunal skatteseddel? I ås fall er det godt at han har tilgang på billig mat.Hvordan vi enn vrir og vender på dette så er dette en næring med betydlig omløpskapital som det heves mange skattekroner på. Problemet med nøringa er at den i sin helhet roterer rundt bonden. Bonden er den eneste i denne næringa som ikke har en sikker person-inntekt, så og si alle andre har en beskyttet privatlønn. Å satse på den norske Bonden vil være billigst for samfunnet. Sørg for at bonden får en privat lønn på nivå med en industriarbeider (300.000 / årsverk) og sørg for at foretakene bonden driver har råd til å drenere jordene de dyrker maten på. Slik vil en få mer mat til lavere pris – og en vil på sikt fylle butikkhyllene med den maten som er billigst for oss nordmenn. Og til slutt husk: Vi sitter alle i samme båt; Bonden, Oljemannen, Industriarbeideren, Legen, Læreren – Vi er alle subsidierte av staten, og vi er alle staten og vi betaler for hverandre.– De fleste bønder hadde ikke hatt noe imot en friere og friskere kamp om godene i samfunnet...

MvhPeter Raugland