Kjør debatt: Lever Bygdedyret i beste velgående?

Oda forteller at det startet allerede i barndommen. Som den eneste med nesa nedi ei bok, følte hun seg temmelig isolert Det hjelper lite å ha odel og kjøre traktor når du samtidig har stort ordforråd. Da er du bare bondedatter på lissom!

Sushi framfor rakefisk

Etter videregående med gode karakterer går vegen videre til høgere utdanning i byen for akademikerbarna på landsbygda. De blir statsvitere, leger, advokater, ingeniører og psykologer. I storbyene lærer de å drikke kaffe latte og spise rå fisk. Sjøl lillesøstera til Oda, som studerer på UMB, trener og spiser sushi. Barn av 68-erne spiser ikke seipanetter!

Finner likesinnede i byen

– Vi blir vant til å ha folk rundt oss som har samme bakgrunn og interesser som oss. Andre mennesker som ikke spiser thousand island, med mindre den er hjemmelagd da! Endelig vet vi hvem vi er. Dessverre tar pengestrømmen fra Lånekassa slutt og vi må flytte hjem, skriver Oda videre.

Ulvejakt og himkok

Tilbake i hjembygde får vi atter bekreftelsen: Vi passer ikke inn! Bygdedyret er ikke bare et dyr, men et helt annet dyr enn oss. Det har ikke hørt om den franske sosiologen Baudelaire. Her er det pelsdrift og ulvejakt som gjelder.

– Hvis vi begynner å snakke med dem, humrer de litt i skjegget (med matchende svart villmark-kaffekjele) og lurer på om vi ”husser åssen himkok smakar”.

Kulturkræsj

Oda kaller det ikke forakt, men gjensidig mangel på forståelse. Hun går også til angrep på oppfatningen om at på bygdene skal man være sosial på tvers av klasseskillene etter ungdomsskolen. Det er for Oda ikke naturlig. De akademikerne som klarer å finne seg til rette igjen i hjembygda si, er ulv i fåreklær. De snakker bevisst ikke om litteratur. De kjører traktor og dra på Samvirkelaget i vernestøvler. Hyklere, kaller hun disse.

Som kveg skal vi komme hjem

Det er forventa at jentene kommer tilbake etter ferdig utdanning. Oda skriver: Vi skal komme hjem som kyrne fra beite etter å ha gjort oss feite, for å gifte oss og få barn. Så kan grendeskolen holdes i live. Hjematt til gutta. Eller, om vi har odel kan vi jo ta med oss en av «dessa femifolka» fra Oslo. Skal nok gjøre mannfolk ut av dem, ja.

Gjorde et siste forsøk

For å vise at hun er villig til å prøve å få seg jobb på hjemplassen, har Oda meldt seg ledig hos Nav. Sagt seg villig til å ta hva som helst av jobb. Nav sender stadig e-post med passende jobber til henne. Det er jobber hun er kvalifisert til og som hun kan gjøre. Ulempen er bare at alle ligger i Oslo!

Dømt til et liv i byen

– I min hjembygd er det ikke jobber å få. Ikke som vaskehjelp på sjukehjem engang. Så jeg flytter. Som det var åpenbart at jeg skulle gjøre, helt fra starten av. Som jeg ble styrt mot fra barnsben av. Av oppvekst, av omgivelser, av skolen, av arbeidsmarkedet, av geografi. Det er uunngåelig. Jeg var bymenneske fra før jeg var født, lyder det til slutt i debattinnlegget fra Oda.

Hva mener du? Er det sant som Oda skriver at det er umulig å returnere til hjembygda som akademiker? Hva er din erfaring? Gjør dine kommentarer i feltet under!